Digital sløyd – det analoge og digitale hånd i hånd

En av de viktigste oppgavene til dagens skole er å forberede elevene på samfunnet, og ikke minst det samfunnet vi tror elevene kommer til å møte. Derfor mener jeg det blir feil av regjeringen og gå baklengs inn i framtiden ved å diskutere reduksjon av skjermtid i skolen, fjerning av mobiltelefon og skjerming fra kunstig intelligens, når det egentlig er stor sannsynlighet for at det er nettopp denne framtiden elevene kommer til møte, også innenfor mer tradisjonelle yrker.

Innen helse gjøres store investeringer i smart teknologi, som inneholder kunstig intelligens, skjermer og sensorer, som til syvende og siste skal gi de ansatte bedre tid til brukerne. Elektrikeren jeg hadde på besøk brukte telefonen og tablet’en minst like mye som skrujern og avbitertang, og all rapportering både til lokale og nasjonale tilsyn ble gjort direkte. Gravemaskin-føreren sitter med digitale kart og avanserte GPS-enheter for å grave på rett sted, og unngå å grave over strømkabelen til sykehjemmet.

Er det da rett av oss å gå baklengs inn i framtida og tenke at vi skal fjerne alle digitale enheter fra barna? Skal vi begrense bruken på skolen (hvor pedagoger kan lære dem god bruk), og la dem utforske alt på egenhånd hjemme (for er det ikke veldig naivt å tro at om en fjerner skolens enhet som ofte har begrensninger, så bruker ikke barna sine egne digitale enheter hjemme til det de vil?)

Regjeringen har slått et slag for mer praktisk skole (og jeg er helt enig i dette), og bevilget 127 millioner kroner som skal kommunene kan søke på. Tanken er at midlene skal fordeles ut fra antall elever i skolen, og de minste kommunene er garantert den nette sum av 10 000 kr (Lurer på om noen ansvarlige har undersøkt hva en kan få for 10 000 kr i dag? Det rekker nesten til en arbeidsbenk… Og jeg er usikker på hvor mange skoler som ønsker en arbeidsbenk til. Det er så mye annet en trenger.)

I denne sammenheng vil jeg slå et slag for digital sløyd som en tilnærming til en mer praktisk skole! (ikke det at så mye av dette kan løses med 10 000, men det er kanskje et steg på veien).

Digital sløyd kan sees på som en moderne tilnærming til håndverksarbeid og praktisk skapelse hvor en tar i bruk digitale teknologier og verktøy som 3D printer, laserkutter, CNC-fres, vinylkutter og broderimaskiner. Både som en erstatning for den tradisjonelle bruken, men også (ikke minst) som en utvidelse av det tradisjonelle kunst og håndverksfaget. Det analoge og digitale er ikke nødvendigvis motpoler slik enkelte hevder, men elementer som kan arbeide sammen og berike hverandre.

I digital sløyd vil elevene tilegne seg lære å bruke digitale verktøy for å designe og modellere gjenstander, før de produseres i ovennevnte verktøy. Dette kan inkludere prototyping av både verktøy, installasjoner, leker og oppfinnelser. Det kan handle om lage mønstre, bilder og silhuetter både analogt og digitalt, og deretter utforske resultatet når det kan presenteres i ulike materialer.

Sammenhengen mellom det digitale og analoge her er viktig å forstå. En kan lykkes ikke med digital sløyd, eller det tradisjonelle håndverket, om en f.eks. ikke forstår hvilke materialer som kan brukes til hva. Materialkunnskap er en av flere nøkler til å lykkes. Kunnskapen om å forstå hvilken materialer som passer til hva, er nyttig kunnskap som er nødvendig i mange yrker.

Kreativitet er en egenskap som må trenes, og digital sløyd kan være med på å trene kreativitet og designferdigheter. I tillegg er det viktig å forstå at prosessen kanskje er det som gir mest læring og forståelse. Å gå fra ide til ferdig produkt, uansett om det er analogt eller digitalt, 3D print, sying av handlenett eller fuglekasse er en prosess, som inneholder mange steg. Ofte fremstår det ikke som en lineær prosess, men en prosess der må en gå et steg eller to tilbake fordi en feil oppstår eller en må begynne på nytt fordi det ikke blir slik en tenkte det. Kanskje var ideen for spenstig? Kanskje glemte en loven om tyngdekraft? Kanskje var materialkunnskapen for begrenset?

Laserkutteren er blitt et av mine yndlingsverktøy. For de uinnvidde, så er dette en liten laser som kan både kutte og gravere i en rekke materialer. I enkelte prosjekter kan den sees på som en moderne variant av svi-pennen, og det var nettopp slik ungdomsskoleeleven som hadde laget sitt eget sjakkbrett opplevde det, da han kom på besøk og vi graverte inn nydelige tall og bokstaver på rammen av sjakkbrettet. I andre prosjekter kan det det sees på som en pinlig nøyaktig saks, som klipper ut 100 snømenn og juletre i fleece til juleverkstedet, eller som en pinlig nøyaktig sag som lager snøkrystaller til juletreet som elevene har programmert i Scratch etter å skissert dem på papir. Mulighetene og prosjektene er mange.

Vinylkutteren kan ikke bare kutte i vinyl, men også i papp og tegne detaljerte tegninger. Kanskje kan elevene sette på navn og et bilde på forkledet eller handlenettet de har sydd, eller lage klistremerker av tegningene de laget til eventyrene de skrev.

Mange skoler har gått til innkjøp av 3D printere, men en vanlig tilbakemelding jeg har fått er at de sliter med å finne på gode prosjekter og at utskriftene tar for lang tid. Det siste problemet har jeg løst med å kjøre flere jobber på en gang. Da går det gjerne timer mellom hver gang jeg må innom skriveren. Jeg har også gjort elevene klar over at ting kan gå gale og at spagetti-print kan forekomme. De godtar det, og ser på det som en del av læreprosessen. Spagetti-printen er med på å lære elevene at ting kan gå galt, og at det i virkeligheten er deres egen evne til kritisk tenkning som kan forhindre nettopp dette.

Så om en klarer å se at det digitale og analoge er ikke motpoler, men elementer som sammen kan gi nye og fantastiske muligheter, har en kommet langt på vei. Den nye teknologien er kommet for å bli. Den kan virke fremmed, vanskelig og utilgjengelig i begynnelsen, men dersom en tør å prøve og feile vil den garantert fremme skaperglede og kreativitet, og samtidig være motiverende og framtidsrettet.