I denne tid, da ordet arbeidstidsavtale er et av de mest brukte og utskjelte, sitter jeg og arbeider med noen småkurs for lærere som føler seg litt utilstrekkelig i møtet med digitale verktøy og krav. De aller fleste lærerne i dagens klasserom er digitale immigranter, som har måttet tilegne sine digitale ferdigheter i voksen alder. En stor forskjell fra dagens barn som vokser opp med det digitale som en naturlig del av hverdagen. Likevel er det de voksne som skal veilede og undervise barna i digitale verktøy og dømmekraft.
Mange lærere bruker mye fritid på å tilegne seg digitale ferdigheter på grunn av interesse for den digitale verden vi omgis av, men dessverre er det ikke alle som har denne interessen.
Når jeg er rundt og holder kurs, er det stort sett alltid noen som beklager seg over at de skal på kurs, enda de vet veldig godt at kursingen er nødvendig både for seg selv og for elevene. Samtidig står jeg der med en følelse av total skivebom.
- Disse hadde hatt mye bedre av å sitte i en liten gruppe med en veileder som kunne tatt seg god tid til dem, og gjennomgått de tingene de selv sliter med i deres eget tempo.
- I det øyeblikket jeg forlater kurset, vet jeg at de ikke setter seg ned for å fullføre det vi begynte på eller prøve en gang til slik at de blir tryggere på det vi gjennomgikk.
- Learning-by-doing gjelder i aller høyeste grad også med disse. Om jeg gjør det steg-for-steg med dem på kurset, husker de det ikke uten en gjennomgående og detaljert oppskrift som de kan følge på egenhånd.
- Ser de ingen umiddelbar nytte eller har et skrikende og gjentagende behov i det jeg gjennomgår, blir det lagret i skuffen merket «Kjekt og ha» og dermed er det ute av systemet. Selv om det kanskje er et viktig og nødvendig verktøy eller metode som er nødvendig i dagens digitale klasserom.
- De har ikke tid til «trene» nok i etterkant på det vi gjennomgikk slik at det blir en ferdighet de kan bruke.
Så hvordan skal jeg klare å trenge gjennom denne Berlinmuren av motarbeidende faktorer bygd opp av oppvekst i feil tiår, manglende interesse og /eller forståelse for digitale verktøy, manglende forståelse for læreplanens krav om digital kompetanse og sist men ikke minst, mangelen på tid.
Foreløpig sitter jeg igjen med følgende tanker om hvordan jeg skal få dette til gjennom smugdigitalisering:
- Gi dem nok kunnskaper og ferdigheter om den digitale verden, slik at de ser hvordan de kan delta i den.
- Gi dem ferdigheter i digitale verktøy og metoder som de finner effektive og nødvendige.
- Finne eller lage steg-for-steg opplæringsvideoer som de kan gjennomgå når de trenger det og så ofte de vil.
- Koble det til ferdigheter de allerede har, slik at det ikke blir for fremmed. Assimilering er like viktig for voksne som for elever.
Vil dette virke, eller jeg helt på bærtur?
Espens klasserom 
Legg igjen en kommentar