Pair programming

Pair programming, eller på godt norsk, parkoding, er en arbeidsmåte hentet fra arbeidslivet der to arbeider sammen på en datamaskin. De to har ulike roller. Den, «the driver» eller på norsk, «sjåføren», styrer mus og tastatur og skriver koden, mens den andre, «the navigator» eller på norsk «kartleseren» leser gjennom koden og evaluerer den etter hvert som koden blir skrevet. De to bytter roller regelmessig.

Arbeidsmetoden er også et nyttig redskap i undervisningen når en koder. En god fordeling av arbeidsoppgavene, sammen med gode kjøreregler kan gi et meget sterkt resultat.

Jeg har brukt metoden periodevis de siste årene i ulike kodeprosjekter ved Grinde skule, og har veldig god erfaring med bruk av metoden i klassen. Jeg opplever at elevene setter stor pris på metoden som en del av timene. De finner raskt ut at to hoder som oftest tenker bedre enn ett, 0g dermed kan faktisk 1 + 1 > 2

Senest denne uken, da vi arbeidet med geometri i Scratch, så jeg verdien av denne arbeidsmetoden. Jeg ga dem oppgaver med å konstruere ulike geometriske figurere i Scratch uten oppskrift. De fikk kun se min løsning på den digitale tavlen. Noen av parene satte raskt i gang og skjønte hvordan de kunne løse den, mens andre par slet med å komme i gang. Da jeg utfordret dem i å snakke sammen og diskutere ulike tilnærminger tok det raskt av. Løkker dukket opp, andre geometriske figurer enn dem jeg nevnte ble tryllet fram. Noen kom sågar i gang med rotasjon, lenge før jeg nevnte det. Kreativiteten og mestringsgleden boblet i kamp med andre hormoner en finner i en 7.klasse…..

Det oppstår også en form for kommunikasjon som benytter et annet språk enn det elevene vanligvis bruker. Respekt for kjørereglene fører til god arbeidsmetodikk, og kommunikasjonen kan dreie seg om det som skjer på skjermen. Språket er tilpasset den sosiale og teknologiske konteksten det foregår i, og faguttrykk må benyttes for å få den andre til å forstå.

Vi hadde også en kodetime med fadderklassen denne uken. Da plasserte vi dem sammen i par. De eldste hadde vært gjennom oppgavene tidligere, så de fungerte stort sett som kartlesere denne timen, og sørget for at de yngste elevene fikk programmere mye samtidig som de opplevde mestring på området. De eldste følte seg som lærere og følte at de både hadde undervist og lært noe i timen.